22.juli er en dag vi aldri kommer til å glemme. Det som var en solrik dag ble til et sant mareritt for oss alle. 77 mennesker kommer aldri tilbake og livene ble forandret for alltid. Når jeg nå ser meg tilbake til dagene etter er jeg evig takknemlig for å ha gjort det jeg gjorde 25.juli, 2011.
Det jeg gjorde på denne dagen var rett og slett en impulshandling. Jeg tok toget klokken 10:00 fra Moss stasjon og var på Oslo S klokken 11, gikk opp Karl Johan for å finne fred etter alt som har skjedd de siste tre dagene på Utøya, Regjeringskvartalet i Oslo. Jeg bestemte meg for å gå rett inn i Oslo Domkirke, satt meg ned å satt hendene i kors, jeg er ikke kristen en gang, men da var det så mye uro i kropp og sjel at det var nødvendig.
Det som skjer klokken 12 er noe vi aldri kommer forhåpentligvis til å skje igjen, det var en unisont stillhet jeg aldri har vært borte før eller etter. Det var rørende, vakkert og følelsene var det mye av. Det var så mye at tårene rant nedover kinnet og det som skjer etter jeg går ut av kirken er noe jeg aldri vil glemme.
Jeg møter et blomsterhav av blomster med tusenvis av sørgende nordmenn og da en svenske kommer bort til meg med stor plakat der det står:
Kan jag gi deg KRAM som betyr klem ble det bare mye for meg. Jeg tok i mot klemmen med stor kjærlighet, det mangfoldet som var etter Terrorangrepet på Utøya, Regjeringskvartalet er noe jeg sent vil aldri glemme. Vi sto opp mot hatet til et menneske som hadde et livssyn som er vrengt og motsatt av det jeg vil ha i Norge.
På disse 15 årene har det vært mye og det vil være mye fortsatt og personlig mener jeg vi aldri må glemme 22.juli, 2011. En fin dag som ble den mørkeste dagene i norgeshistorien. Min dypeste medfølelse går til de etterlatte av angrepene på Utøya, Regjeringskvartalet.
Vi må aldri glemme!